Den transmongolske jernbane

Moskva - Ulaanbataar. 104 timer på tog. Fem netter. 

Det første døgnet var en smerte. Vi klarte ikke å sove. Vi ble lei nudler etter et par timer på toget. Det var alltid kø på toalettet. Og det var alltid en smerte å stoppe på en stasjon, for da kunne man ikke gå på do før toget var oppe i 50 km/t igjen. Heldigvis stoppet vi på stasjonene da. Det var godt å strekke på beina, og å fylle på med snacks. Jeg har aldri vært så matlei og så sulten så mange dager på rad, som på toget. Restaurantmaten smakte under middels, og det var begrenset hvor mye nudler man klarte å spise.

Togturen var likevel ikke så verst. Den hadde vært grusom uten Matt, Stephen og Won. Men når man har venner, så går alt litt bedre. Vi spilte kort sammen tre netter på rad. Vi hadde lange samtaler om alt mulig. Det var helt herlig å få seg så gode venner. Siste natten kom det masse engelsktalende folk på toget, og det ble en god stemning i hele vogna. Vi lærte kinesisk fra våre roomies, som også var med den siste natten. 

Spenningen på grensen mellom Russland og Mongolia var intens. Grensevaktene var sånn passelig skummel. Men det gikk bra. 3 timer etter at vi ankom grensen kunne vi dra derfra, og folk kunne endelig få tisse. 

I løpet av turen har vi lært å sette pris på de små tingene. Vi er heldig som har tilgang til dusj, drikkevann, muligheten til å gå på do når vi vil, veldig god mat og en rolig plass å sove på. Vi er passelig glad vi har ankommet Mongolia, og får sove i en ordentlig seng i natt. Og i morgen når vi står opp får vi spise en ordentlig frokost.